Anne Ma ville helst vært tøff cowgirl!

Hun har vært inderlig, øm, voldsom, lyrisk og ustyrtelig morsom. Anne Ma Usterud er den folkekjære veteranen som har ikledd seg så mange roller for Agder Teater at verken vi eller hun klarer å huske alle. Men sin drømmerolle har hun aldri spilt: Ville Vestens skarpskytterdronning Annie Oakley i Irving Berlin-musikalen ”Annie Get Your Gun”.

– Hvorfor ville du helst hatt akkurat den rollen?

Hun tygger bokstavelig talt på svaret – over en salatlunsj i Kildens kantine – like før sminke og kostyme skal på til kveldens forestilling av ”The Sound of Music”.

– Ja, hvorfor Annie? Anne Ma knaser ettertenksomt på den grønne salaten. – Det er en bra musikal. Og jeg har jo alltid beundret henne. Hun var veldig tøff syntes jeg som ung, forklarer Agder Teaters lengst ansatte skuespiller. Som i tillegg til sine nyanserte ferdigheter som skuespiller også har gledet mangfoldige publikummere med sin sang.

 

Chat Noir

Hun begynte sin karriere allerede som jentunge, i sanggruppe med sin far og sin bror hjemme i Kristiansand. Elleve år gammel opptrådte hun på presseshow i Tresse i Kristiansand, i tekkelig kjole med trekkspill på magen, og med den berømte TV-personligheten Odd Grythe som konferansier. Og av ham fikk hun en leksjon i opptreden foran publikum. Da hun etter endt sang snudde ryggen til publikum for å sette fra seg trekkspillets fikk den unge stjernen klar beskjed av veteranen: ”Man snur ikke rumpen til publikum, unge dame!”  

Foto: Erik Ruud

– Siden har jeg aldri gjort det, hvis det ikke ser beskrevet som regi! humrer hun.

Det store løftet på karrieren fikk Anne Ma da hun som 16-åring ble plukket til ett års engasjement på Norges ubestridte hovedscene for revykunst; Chat Noir i Oslo.

– Det var jo min skuespillerutdannelse. Det å stå på scenen på Chat Noir og gjøre den samme forestillingen 250 ganger. Hehe, humrer hun. … Stå der i gode og onde dager!

– Men hvordan havnet den da 16 år gamle Anne Margrethe Husby fra Kristiansand på en så celeber og viktig scene – i 1968?

­– Jeg hadde begynt å spille inn plater, og var med på noen TV-opptredener, blant annet ”Popcorn” på NRK. Så en dag ringte telefonen og en som presenterte seg som Egil Monn Iversen spurte om jeg ville begynne på Chat Noir. – Hehe, hvem er det som kødder med meg???? husker Anne Ma muntert om sin første reaksjon. Men, jo…. Det var faktisk ham, forteller hun om telefonen fra mannen som i flere tiår var norsk revy- og populærmusikks mektige ”gudfar”.

Anne Ma ringte hjem til mamma og pappa i Kristiansand for å få råd.

– Omtrent samtidig ringte orkesterleder Terje Fjærn meg og spurte om jeg ville bli vokalist hos dem sammen med Gro Anita Schønn.  Så hva gjorde jeg da? Jeg takket nei til bandet. Jeg ville ikke bli popstjerne. Jeg ville stå på en scene og helst søke meg inn på Teaterskolen senere. Derfor ble det ja til Chat Noir. Og bevares – ”alle” var der jo den gang: Leif Juster, Arve Opsahl, Elsa Lystad, Sølvi Wang. Og så kom jo Martin Ljung dit også. Jeg hilste til og med på selveste Arvid Nilssen. Han hadde hatt slag og mistet taleevnen, men for noen øyne han talte til meg med. Fantastisk! Sterkt, minnes Anne Ma, ennå rørt over møtet med en av norsk revyscenes mest legendariske skuespillere for snart femti år siden.

Anne Ma Usterud og Arnhild Litlere i ”Mugg”.

Reiste hjem

– Og videre? Hva førte dette året på Chat Noir til?

– At jeg reiste hjem til Kristiansand og tok meg en utdannelse som musikkpedagog. Jeg følte meg ung og alene i Oslo, og ville bruke livet mitt til noe vettugt. Derfor dro jeg hjem. Og på trappa til konservatoriet møtte jeg Jan Erik, forteller Anne Ma om inngangen til det lange samlivet med sin musikalske partner og livsledsager, Jan Erik Usterud.

– Han åpnet døra for meg, og mora hans jobbet på kontoret. Hun inviterte… Så viste det seg at vi hadde en felles bekjent i visedikteren Øyvind Smestad, og da var det gjort.

– Da ble frøken Husby til fru Usterud?

– Ho gjorde det, etter hvert…. Men først tok vi vår utdannelse da, og så gikk det den veien. Og allerede fra starten av begynte Jan Erik og jeg å spille viser sammen.

– Men hvordan havnet du i Agder Teater?

– Det begynte på 90-tallet med Kåre Zachariassens ”Alle tiders bestefar” som jeg hadde regien på og Jan Erik musikkansvaret for på. Teatersjef Gunnar Grimstad var innom  scenen og kikket på det vi gjorde. Ett år senere ringte han og sa at de trengte en ”Magdelone”. Jeg visste ikke hva det var (red. anm. En frodig rolle i Holbergs ”Den Stundeløse”) …Om jeg ville komme ned og snakke med Bentein Baardson? Bevares, det er som jeg får frysninger ved tanken. Men jeg troppet opp og han trodde jeg allerede hadde sagt ja, og viste meg rundt på alle verkstedene der jeg fikk hilse på alle.  Så, goddag, vi begynner prøvene sånn og sånn….. Ja, så var det tilbake til musikkskolen og spørre om litt permisjon. Jeg prøvde å jobbe litt innimellom prøvene, men bevares for et puslespill. Og etter å ha holdt på sånn i to år begynte foreldrene til elevene å klage over at det var for mange vikarer for meg. Da kom den mektige troikaen Gunnar Grimstad, Bentein Baardson og Nora Ibsen samlet og spurte om jeg ville ha fast jobb ved Agder Teater. Jeg svarte at jeg først måtte ta det opp med min mann.

Anne Ma Usterud som Magdelone, i Ludvig Holbergs ”Den Stundesløse”.

Minner

Det ble raskt mange roller og mange oppgaver for den nytilsatte skuespilleren. Men hun følte seg også ensom til tider, som eneste fast ansatte.

– De jeg spilte med var frilansere som kunne bruke resten av dagen til det de ville etter prøver og forestillinger. Jeg hadde mann, barn og barnebarn, og klarte nok ikke å binde meg sånn til kollegaene.

– Trengte du et klart skille mellom jobben og det der hjemme?

– Ja, Jan Erik hadde jo et liv han også. Jeg kunne ikke bare bruke mitt, opp mot hans.

– Angret du noen gang på yrkesvalget?

– Nei, jeg var ganske utslitt fra musikkskolen, og hadde fått meg en utbrenning der. Stadig alene med store grupper med barn, i en gymsal, spillende blokkfløyte…

– Du sier du ikke klarer å skille alle rollene dine i etterkant. Men har du øyeblikk og stemninger fra scenen som likevel dukker opp igjen hos deg?

– Mmmm. Salatspisingen får en pause. Hun tenker, stille en stund….­ – Ja, jeg hadde et fantastisk samspill, en dialog med Arnhild Litlere. Vi gjorde ”Mugg” (2003, regi Bodil Kvamme), om to damer på tur til Moskva. Det var en fantastisk opplevelse å gjøre sammen. Det var en fin reise, en veldig fin reise…

– Du har fått veksle mellom mange uttrykk? Fra det inderlige og tunge, til det burleske?

– Jaaa. Som Tannfeen i Karius og Baktus. Veldig moro, for jeg måtte skape den selv. Det er jo ingen Tannfe i den historien, så jeg ble tannfe i det skumgummikostymet.  Jeg så ut som en lyseblå campingvogn.  Og 17. mai skulle jeg først være tannfe, så etter bare en times pause ta på bunad og lese eventyr med Kristiansand Symfoniorkester i konsertsalen. Den gang glemte jeg å ta på meg mikrofonen. Det var vel heftig. Men det er sånn innimellom, helt til en blir syk av det.

– Men du holder deg bra? Du svømmer jo?

– Ja, jeg prøver å få det til to ganger i uka, Svømmer og trener armer og bein i vannet. Jeg må. Jeg har vært nede et par ganger, skikkelig nede. Og hvis jeg skal fortsette må jeg jo bli frisk igjen. Du kan ikke gjøre dette halvveis. Når du går utpå, så er det hundre prosent.

 

Råd til teateret

– Du har sagt at du drømte om hovedrollen i ”Annie Get Your Gun”, men aldri har fått muligheten til den. Er det stykker du har vært med på, der du hadde ønsket deg andre roller enn dem du fikk?

– Jeg skulle gjerne spilt abbedissen i ”The Sound og Music”. Men det castet var ferdig før jeg kom på banen og fikk spurt om det var mulig. Men sånn er det.

­– For du vil gjerne synge mer?

– Ja, nå er det håp at om Jan Erik og jeg kan synge litt viser sammen igjen. I september skal vi ha en konsert for SeniorKilden.

– Agder Teater er 25 år. Du har vært med i 18 av disse årene. Hvilke ønsker har du for teateret fremover?

­­– At det må bli et ensemble, eller så dør det bort. Det må ikke være et prosjektteater som plukker skuespillere hist og her. De må få til en identitet for dette teateret.  For i dag er ikke kristiansandere teatermennesker. De er konsert-, musikal-, festligheter…. Men når det kommer til teater – du merker det på hvordan de reagerer. De er veldig stille i salen. Noen ganger får vi liksom ingen respons. Men det er toveis, det er fullstendig åpent mellom oss, det er ingen vegg der.  Hvis de responderer, så få de også mer ut av forestillingen, for da vet jo også vi at – aj! De er med oss! Det er en toveiskommunikasjon det med teater,  forklarer Anne Ma Usterud – i det hun skraper de siste grønne restene ut av lunsjskåla.

Pausen er over, og hun er klar for scenen – som så mange ganger før.

_{Tekst: Reidar Mosland}