Hedda i et kjærlighetsløst tomrom – Attraktiv begavet og ensom

_{Rebekka Nystabakk (foran) spiller Hedda Gabler under regi av Ingrid Forthun (bak).}

KJØP BILLETT

Ibsen skapte en attraktiv kvinne som var scenens absolutte midtpunkt, som hun også var det i den sosietetsverdenen han tegnet henne inn i. Instruktør Ingrid Forthun tar et dypt magedrag, før hun leverer sin beskrivelse av kvinnen hun nå skal vise Kildens publikum. – Hedda Gabler er en av karakterene i verdenslitteraturen som er bærer av mest kraft, mest lidenskap, mest begavelse – og mest destruktivitet og selvmotsigelse.

Den tidligere teatersjefen i Kilden utdyper:

– Hedda Gabler har giftet seg med Jørgen Tesman – en mann hun ikke elsker. De kommer hjem fra en seks måneders lang bryllupsreise, hvor hun har oppdaget og erfart at de er på to forskjellige planeter. Han forsker på husfliden i hertugdømmet Brabant i middelalderen, og det kan ikke bry henne mindre. De har ingenting å snakke om av betydning. Det er ikke en gang et dypt vennskap mellom dem, et sjelefelleskap. Så Hedda er bærer av et enormt svik mot seg selv. Hedda Tesman blir som en maske hun tar på seg; en maske som representerer et tilsynelatende komfortabelt sosietetsliv, fremfor de drømmer og mål hun dypest sett bærer på, men ikke er i kontakt med.

Vi som betrakter Hedda fra andre siden av scenekanten spør oss selv: Hvorfor har hun likevel giftet seg med akkurat Jørgen Tesman?

Ingrid Forthun svarer med et motspørsmål:

– Hvorfor velger vi nå som vi gjør? For meg finnes det ikke store eller små valg i livet. Det finnes bare bevisste eller ubevisste valg. Når vi er lengst mulig unna oss selv hender det at vi gjør veldig dårlige valg for livene våre, og fordi vi har gjort disse valgene så tror vi det må være slik for resten av livet. For Hedda opplever jeg at ekteskapet er et slags selvpålagt fengsel. Det er ikke et aktuelt valg for henne å si til Jørgen «Vet du hva Jørgen, jeg tror ikke dette går, vårt samliv er en stor feiltagelse. Vi skiller oss, før det blir stygt». Hun velger ikke å gå ut av dette forholdet – hun velger å gå ut av livet.

Henrik Ibsen gir oss også denne eksistensielle krisen i en svært komprimert versjon. I løpet av halvannen time på scenen følger vi hovedpersonene i kun to dager av livene deres – riktignok to skjebnesvangre dager.

– Hver eneste situasjon på scenen er intens og fortettet, hvor Hedda gang på gang gjør svært destruktive valg, både for seg selv og menneskene som er i hennes krets. Hun er dypt sårbar, dypt ensom, men hun skaper dette selv. Hedda ødelegger selv alle relasjoner, kutter selv navlestrengen til alle de mennesker som kunne gjort henne lykkelig. Hun er på mange måter en vandrende katastrofe, reflekterer Ingrid Forthun, som har plassert Hedda i en tidløs scenografi – gjenkjennelig både med nåtidens og fortidens blikk.

– Tematikken i «Hedda Gabler» handler om livsvalg; kjærligheten, fasaden, retningen på livet – hva skal jeg bruke livet mitt til? Livskriser i et menneskeliv er en naturlov. De aller fleste opplever en eller flere kriser i løpet av livet, enten det handler om at man har valgt feil i forhold til yrke, eller i letingen etter livslykke. For meg er det slik at «størst av alt er kjærligheten», erklærer Ingrid Forthun.

Regissør Ingrid Forthun, hovedrolleinnehaver Rebekka Nystabakk og scenograf Katja Ebbel Frederiksen, sparrer idéer til fotouttrykk.

Ibsen forklarer oss også at Hedda hadde en kjæreste før. Men i stedet for kjærligheten valgte hun å gifte seg med den blivende professoren Tesman?

– Ja, hun har en ekskjæreste. I Ibsens tekst heter han Eilert Løvborg. I vår versjon heter hun Ella Løvborg. En slik omdiktning av Ibsen
i forhold til kjønn er gjort i flere sceneversjoner i Europa, og er dermed ikke et radikalt grep. Men dette grepet er for meg skjerpende når vi skal oversette Hedda til i dag, for å kunne svare grunnleggende på hvem Hedda ikke kan være. Hvis det for Hedda er vanskelig å vise verden hvem hun elsker, er det kanskje lettere for oss å forstå henne. For meg handler det ikke om hun elsker en mann eller en kvinne, men om det motet som kreves for å gå i møte med den store kjærligheten, det å tørre å velge. Om livstema som angår oss alle: Hvem er jeg? Hvem kan jeg være i verden, og hvem kan jeg ikke være?

Du har gjort historien tidløs, og du har endret kjønn på Heddas store kjærlighet. Forteller du oss noe annet i din historie enn det Ibsen gjorde?

– Nei, det gjør jeg ikke. Overhodet ikke. For meg er det viktig å være tro mot Ibsens univers og språk, selv om «assessor» er blitt «advokat» eller «dommer», og det nødvendigvis også gjøres andre språklige tilpasninger. Men sjelekampen Hedda kjemper er den samme. Ibsen ble ansett som radikal i sin samtid, men berører oss uansett i dag på en eviggyldig måte. For meg er «Hedda Gabler» først og fremst tydeliggjørende når det gjelder hva de eksistensielle grunntemaene er i et hvert menneskeliv.

Når vi er lengst mulig unna oss selv hender det at vi gjør veldig dårlige valg for livene våre Ingrid Forthun, regissør

Være tro mot seg selv?

– Ja, være sann, være ærlig. I det vi ikke er ærlige mot oss selv, går vi ut av egen integritet. Og i Heddas tilfelle blir det katastrofalt å ikke lytte til denne ærligheten. Hun lengter etter frihet, men tar sitt eget liv. Hun er egentlig trygghetssøkende, og har valgt det komfortable borgerlige livet. Men hun oppdager at det for henne er et tomt skall, at hun befinner seg i et kjærlighetsløst tomrom. Og den attraktive, kraftfulle og begavede Hedda fremstår etter hvert som feig. De fleste av oss kan kjenne seg igjen i det å fornekte virkeligheten, og unnskyldningene vi skaper oss for å slippe å handle, enten av bekvemmelighet og feighet – eller fordi vi dypest sett ikke tror vi fortjener et godt liv, eller er verd å elskes. Kanskje er det nettopp det siste som er Heddas eksistensielle grunntematikk, sier Forthun og borrer videre i stykkets kjerne:

– Ibsen tematiserer i «Hedda Gabler» begrepene gjenreisning, å gjenreise seg, å gjenfødes. Jeg tror det er sentralt. Alle mennesker begår feilgrep eller svikter seg selv i løpet av livet og må «gjenreise seg». Nettopp derfor er «Hedda Gabler» et eksistensielt stykke drama omkring livsvalg, med et iboende og utfordrende spørsmål til oss alle: Hva vil det si å ta hundre prosent ansvar for eget liv?

 

Tekst Reidar Mosland

Foto Erika Hebbert