Det tok 370 år å bygge Kilden

_{Publisert 7. januar 2015
Skrevet av Emil Otto Syvertsen}

I 2011 står Kilden ferdig på Silokaia i Kristiansand, 370 år etter at byen ble grunnlagt. Den som har vært på Furulunden i Mandal, har en idé om hvordan det så ut der Kristiansand i dag ligger, før 1641. Det året bestemte kong Christian IV å anlegge en by på Sanden, en strategisk plassering mellom Otraelvens utløp og den da velkjente Fleckerøe havn. Kongen sørget han for at det ble en by med militære befestninger og et voksende folketall.

Lite vet vi om kulturlivet i begynnelsen. ”De første år etter byens anlegg i 1641 har der ganske naturlig ikke vært noe musikkliv av noen som helst betydning. Folketallet var lite, det var ikke lett å få folk fra landet til å flytte inn i den nye by, og de som kom, hadde sikkert så travelt med handel, håndverk og andre praktiske gjøremål, at en slik ulønnsom ting som å dyrke musikk for fornøyelsens skyld – nei det kunne der ikke bli tale om”, heter det i en artikkel av  lektor Erling Heide Sørensen i Fædrelandsvennen i 1955.

”Naturmusik”

Organist Ferdinand Rojahn (1822-1900) i domkirken utgav i 1892, det året halve byen brant, en ”Historisk Oversigt over Musikforholdene i Christianssand”. Han skriver følgende:_ ”Den musikk der har lydt for Kristiansands første nybyggere, har været absolut naturmusik. Det har været aftenvindens susen gjennem de høistammede furutrær, havets skvulpen op mod den øde strandkant og maaske en eller anden kraakes hæse sang, naar den undrende fløi henover de nye hustage”.

Men i 1704 får vi håndfast kunnskap: Kong Frederik den fjerde gjorde en stor rundreise i Norge, og general-admiral Gyldenløve som var med, førte nøyaktig dagbok. Dette skrev han etter besøket i Christianssand:  ”Den syvende mai ble kongen, da han til middag spiste, oppvartet med en concert-musique som bestod av violiner, hvis strenge man på en ubarmhjertig måde strøg, et Positiv og en elendig Aria som byens Cantor sang, og blev geleidet af nogle Stemmer, som Øl og Brændevin havde bragt til den allersidste Yderlighed”.

Byen blir ”Stiftsstad”

Kirken på torvet var fra byens tidligste tid en av de viktigste institusjoner i byen, og i kulturelt henseende absolutt den viktigste. Den første – en enkel trekirke – ble reist allerede fire år etter byens grunnleggelse – på det sted domkirken står i dag. Vi vet ikke om den fikk noe orgel, og den brant ned ca femti år senere. Deretter ble det reist en stenkirke som ble innviet i 1696 og som brant ned i 1734. Den har helt sikkert hatt et orgel. Og en eller annen gang i denne tiden ble byens første organiststilling opprettet. Det var sannsynligvis byens første profesjonelle musiker. Da byens tredje kirke ble innviet i 1738 kom det nye orgelet etter få år.  

Christian IV hadde tenkt seg og planlagt en by med plass til 15-20.000 mennesker. 25 år etter grunnleggelsen var det 230 bolighus i byen med 1500 mennesker. I 1666 ble byen garnisonsby og i 1682 ble byen stiftsstad, amtshovedstad eller fylkeshovedstad; det vil si at vi fikk biskop og stiftsamtmann (fylkesmann), og byen hadde 1700 innbyggere. Med biskopen ble byens kirke domkirke, eller katedral som det heter på Kontinentet.

Småbyen vokser

Folketallet i den nye stiftsstaden gikk opp og ned, avhengig av konjunkturer ute, av kriger og pestaktige sykdomsperioder. I perioder var omkring halvparten av byens befolkning innflyttere fra Danmark, Tyskland og Nederland i særdeleshet, resten var bønder fra de omkringliggende distrikter. I år 1700 hadde byen 2200 innbyggere. I 1800 var det 4800 og allerede i 1815 hadde befolkningen vokst til ca 7000. Først omkring 1860 passerte byen 10.000 innbyggere, og deretter økte tallet jevnt til nesten 15000 i 1900. Da andre verdenskrig ebbet ut var folketallet 23.172, en økning på ett tusen i løpet av krigen. Da byen ble slått sammen med de omkringliggende kommunene Randesund, Tveit og Oddernes i 1965, ble folketallet i overkant av 50.000. Resten av utviklingen kjenner vi og i dag har byen 80.000 innbyggere. Folketallet tatt i betraktning, er den kunstneriske og kulturelle le aktiviteten i byen i perioder svært imponerende.

Holberg i Kristiansand

Opplysningstidens idealer på 1700-tallet fikk selvsagt også innvirkning på livet i den vesle kystbyen på Sørlandet. Det Dramatiske Selskab ble stiftet i 1787. Omtrent samtidig ble Det musikalske selskab startet – og de to selskaber samarbeidet mye. Men – mens Det Dramatiske har holdt på ganske vedvarende i 224 år, har Det musikalske selskab blitt lagt ned nær sagt oftere enn det har gjenoppstått.

Noe av det aller tidligste vi har kunnskap om av teatervirksomhet i byen, er knyttet til ingen ringere enn Ludvig Holberg. Han bodde i byen vinteren 1705-06, altså for drøyt 300 år siden, fra august til april. Man har god grunn til å anta at Ludvig Holberg våren 1706 medvirket til oppsetningen av en ”skolekomedie” i Kristiansand, et stykke med bibelsk innhold som heter ”Vincula Petri” – fengslingen av Peter.

Det Dramatiske Selskab

Det Dramatiske Selskab av 1787 var en lukket krets av byens finere folk. Klasseforskjellen var enorm på den tiden, og de fornemme som spilte teater garderte seg mot å bli sett av ”den gemene hob” ved kun å spille for hverandre. Medlemmene var forpliktet til å spille den rolle de ble tildelt, noe som ofte avstedkom bønner om å slippe, og utmeldinger om man ikke slapp.

Det første teater, eller spillested, bestod av ett værelse, en sal i rådstueskriver Thaulows  gård i Østre Strandgate. Men da medlemstallet steg til 123 ble dette for trangt. Derfor ble medlemstallet begrenset til 110. Henrik Arnold Thaulow (1722-1799) var far til Alette Dorothea Thaulow som ble gift med Nicolai Wergeland – og følgelig var han bestefar til Henrik, Camilla og Oscar – alle de tre vi har på sokkel i bronse her i byen. Og hva familiens teaterinteresse angår, så er det nok å minne om at Thaulows hus på Bragdøya vel er det eneste feriehus i Kristiansand som har egen teaterscene i trappen mellom første og andre etasje.

Comediehuset

I 1807 kunne Det Dramatiske Selskab innvie sitt første teater. Comediehuset som det kaltes, var en enetasjes bygning, bygd like i nærheten av byens klubblokale, omtrent på stedet der Kristiansand Teater som huset Agder Teater like til nå, ligger. Huset stod like til bybrannen i 1892. I alle disse årene fungerte det som skueplass for Det dramatiske Selskab og for en rekke tilreisende ensembler. Om hva som foregikk her kan man lese i Ole Dommeruds bok fra 1976, ”Trekk av Kristiansands teaterhistorie – Det dramatiske Selskab 1787-1976”. Boken er en vesentlig kilde til denne artikkelen.

Dommerud siterer: ”Under den store Ildebrand 8 juli 1892 nedbrænte Det dramatiske Selskabs Eiendom Christiansands Theater opført 1807”. Men allerede i august 1895 stod den nye teaterbygningen ferdig, finansiert dels av forsikringspenger dels av Det dramatiske selskab. Huset hadde 500 plasser. Ved innvielsen 18 august spilte skuespillere fra Christiania ”Lille Eyolf” av Henrik Ibsen. Vilhelm Krag skrev Prologen, og Christianssands Dilettantorkester spilte festmarsj av organist Ingarth Rojahn. Det ble sendt telegrafisk hilsen til Henrik Ibsen – som kvitterte med telegram samme kveld der han takket og ønsket alt godt for det nye teater.

Kulturhusdrift

Teaterhusene – både det gamle og det nye fra 1895, fungerte som hus både for Det dramatiske selskab, og som det vi i dag kaller ”kulturhus” – altså for besøkende kunstnere og trupper. Og ”kulturhusdriften” var i perioder imponerende. Det dokumenterer lektor Frank Høgberg som for tiden holder på med å samle stoff til en Kristiansands musikkhistorie. Han forteller at i august 1873 gjestet en gruppe tyske sangere med  følgende program i teatret: Barberen i Sevilla (Rossini), 2 ganger, Martha (Flotow), 3 ganger, Norma (Bellini), 2 ganger og så et verk av Alesandro Stradella, altså fire operaer på en måned. Tilsvarende skjedde både i 1881 og i 1888 – det året fikk man åtte operaer på ti dager. Ole Bull holdt konsert i teatret i 1860 og da var det 500 mennesker til stede. Det var fem prosent av byens befolkning. I dag kan vi fylle Kilden med 2,5 prosent av byens 80.000 innbyggere.

Byorkester og symfoniorkester

1900-tallet ligger nærmere oss i tid, og vi har mye kunnskap om den videre utvikling av musikk- og teaterlivet i byen. I 1919 ble Kristiansand Byorkester stiftet. På det tidspunkt var kinodriften i gang i byen, og her hadde man så lenge stumfilmen regjerte, ansatt profesjonelle musikere til å gi filmene tonefølge. I Ynglingeforeningen utfoldet det seg et rikt musikkliv, i perioder med 40-manns orkester. Byorkesteret bestod helt til på 1970-tallet av både amatører og profesjonelle, de sistnevnte kom fra Divisjonsmusikken – som gang på gang ble truet med nedleggelse faktisk gjennom hele århundret.

Byorkesteret ble Kristiansand Symfoniorkester på 1980-tallet, da man endelig fikk ansatt profesjonelle strykere og dannet et kammerorkester. Med musikerne fra Divisjonsmusikken hadde man da i praksis langt på vei et lite symfoniorkester. I 2003 ble de to institusjonene fusjonert, og vi er i dag i den lykkelige situasjon at vi har et meget godt symfoniorkester med ca. 60 heltidsmusikere.

Operabyen

På 1930-tallet fikk byen en rik blomstring av opera- og operettefremførelser, knyttet til Heide Sørensens operakor og etter hvert som en frukt av at Bergljot Schoder Dahl og hennes mann Thilo flyttet til byen i 1936. Hva ekteparene Schoder – både den første og den andre generasjonen – har betydd for Kristiansand som operaby, kan neppe overvurderes.

Det nydelige lille teaterhuset på hjørnet av Kongensgate og Vestre Strandgate fikk på 1960-tallet en sørgelig skjebne. Det gikk sopp i vegger og gulv, og en vakker dag falt den store lysekronen ned i parkett, heldigvis uten at det var folk i salen. Dermed ble huset stengt og kondemnert – og revet. Mange har siden beklaget dette.

Nei takk til regionteater

Det  nye teatret – som nå er fraflyttet – ble innviet i 1976, fremdeles med Det dramatiske selskab som en viktig drivkraft. Åpningsforestillingen ble Baldevins brullyp av Vilhelm Krag, noe Fædrelandsvennens Gunvald Opstad markerte med å skrive en drepende kritikk, servert som ironi – ikledt et språk som hørte hjemme hundre år tidligere. I ettertid ser man at dette kanskje ikke først og fremst var ment som en kritikk av selve oppsetningen. Mer var det en kritikk av  at kulturmyndighetene og kulturpolitikerne i Kristiansand, godt støttet av sjefsskiktet i byens største avis,  i mellomtiden – altså mellom 1964 og 1976 hadde klart å takke nei til staten som ville gi landsdelen et regionteater. Det skulle gå nesten 20 år, helt til 1995, før byen fikk et regionteater på linje med de andre regionteatrene. Økonomisk sett hadde teatret da havnet i bakleksa ganske ettertrykkelig.

Operaens Venner hadde i glansårene på 1980-tallet over ett tusen medlemmer. Dette muliggjorde samproduksjoner med Nasjonaloperaen. Og da ”operameldingen” kom – etter vedtaket om å bygge ny nasjonalopera i Oslo og stryke distriktsoperatanken, var Kristiansand svært tidlig ute med å få til samarbeidet mellom teatret og orkesteret – i Opera Sør, som også fikk en intensjonsavtale med Den Norske Opera om at Kristiansand skulle ha en produksjonsenhet. Dette samarbeidet har vært en vesentlig faktor i utviklingen fremover mot Kilden.

De gjorde det

En rekke andre aktører har vært svært viktige i å utvikle Kristiansand som kulturby og dermed legge grunnlaget for å bygge Kilden. En kan nevne Kirkefestspillene som har betydd og fremdeles betyr mye for å skaffe internasjonale kunstnere til byen og for å utvikle et publikum. Domkoret med sine fine tradisjoner, Schola Cantorum for noen år siden, Musikkens Venner med over 60 års historie, det rike kormiljøet i Frikirken, Fru Skjeie og hennes barneteater, organisasjonen og personene bak Like til Betlehem, Toffen og Quartfestivalen,  og så selvsagt musikkonservatoriet med både den klassiske og den rytmiske avdelingen, nå en del av Universitetet i Agder – alt dette, og mye annet, er byggesteiner som ligger under og bak det vi nå ser reise seg.

Og nå står det her, Kilden, Norges nest største kulturbygg i moderne tid, og et eksperiment i den forstand at tre produserende enheter innenfor tre forskjellige kunstgrener har flyttet sammen og begynt sitt kreative samliv. Huset er et resultat av at fremsynte politikere våget å gjøre et vedtak de neppe helt ut ante rekkevidden av. Men de gjorde det. Sannsynligvis vil det gjøre Kristiansand til en enestående kulturby i Norge. Det har tatt sin tid, men i evighetens perspektiv er jo 370 år for en bagatell å regne.