Hvem er du i juryen?

I «Juryen – 12 edsvorne» møter vi  tolv ulike personligheter. De tvinges til å  ta et skjebnesvangert valg. Hvordan ville du reagert? Hvem av dem ligner deg?

«Juryen – 12 Edsvorne» er både et amerikansk fjernsynsteater fra 1954 og en kjent og prisbelønnet film med Henry Fonda fra 1957. Harry Guttormsen mener historien har full gyldighet også i dag.

Forpliktende

– Sosiale medier i vår tid gjør det mulig kontinuerlig å ta stilling til aktuelle spørsmål.
Vi kaster oss på likes eller no-likes, eller kraftige utspill i den ene eller den andre retningen. Fullstendig uten å måtte ta ansvar. «Juryen» handler om hvordan en gruppe mennesker kjemper med egne og hverandres fordommer i en situasjon hvor de blir nødt til å gjøre et valg. Døra blir ganske enkelt låst, og de kommer ikke ut før de har blitt enige om «skyldig eller ikke skyldig». Det er en forpliktende stillingtagen. Til alle tider, og kanskje særlig nå, er det veldig aktuelt å tvinge hverandre til reell ettertanke. Hva er det vi står for?

Hvorfor særlig nå?

– Fordi vi stadig oftere ser masser som er i bevegelse. Vi ser det i USA, men også hos oss, at mer eller mindre populistiske holdninger sprer seg og fører til at vi tar relativt ytterliggående standpunkter i forhold til nasjonalisme, i forhold til grensesetting, i forhold til straff – for å bringe det over mot det temaet som gjelder i «Juryen». Den polariseringen som skjer, den påkaller behovet for ettertanke og refleksjon: Hva er det som gjør at vi så lett inntar ytterliggående standpunkter?

«Hva er det som gjør at vi så lett inntar  ytterliggående standpunkter?»

Harry Guttormsen, ressigsør

SPØR OM SANNHETEN

Tror du denne polariseringen også foregår i dagens rettslokaler?

– Rettslokalet er i denne sammenheng bare et bilde på en arena. Det interessante er de tolv menneskene. Det er jo det vidunderlige med jurysystemet, at vi tross alt skal dømmes av likemenn. Nå går vi jo i Norge mer over til en blanding av profesjonell juss og lekmenn. Som et demokratisk prinsipp er det noe godt og trygt ved jurysystemet. Men troen på at en jury forvalter en absolutt sannhet, det problematiserer denne teksten ganske kraftig. Fordi også i en slik sammenheng blir man offer for den sterkeste, den som har de tydeligste og ofte de mest emosjonelle argumentene. Det er vanskeligere å nå frem med et logisk resonnement.

Forteller du historien om «Juryen – 12 edsvorne» annerledes enn den er blitt fortalt før?

– I den opprinnelige historien var det jo bare menn – «likemenn». I vår historie ville det være helt merkelig. For kjønn er en selvfølgelig del av det differensierte bildet som vi gjerne vil ha av samfunnet – i likhet med den kulturelle bakgrunnen. Vi har med elementer av begge deler. Det interessante arbeidet er å gå ned i de karakterene som er anonymisert i den grad at de bare fremstår som nummer i juryen, forteller Harry Guttormsen som på det tidspunktet han blir intervjuet ennå er midt i prøveprosessen og arbeidet med å forme karakterene i stykket. – Skuespillerne skal finne den personligheten som ligger til grunn for de argumentene som teksten fremfører. Det er veldig spennende, forklarer han.

Regissørens valg

Hvordan bearbeider du teksten i forhold til det originale?

– Jeg har oversatt teksten og jeg gjør valget om hvem som er kvinner og hvem som er menn. Allerede der måtte jeg bryte med originalen.  Det er også jeg som i hovedsak gjør castingen; velger hvilken skuespiller som jeg tror har de egenskapene som kan kombineres med den karakteren. Så møter jeg disse skuespillerne, som også har sitt eget liv, sin egen driv og sine egne tanker. Når de går dypere og dypere
i teksten, oppstår det nye konstellasjoner og nye sammenhenger. Fordi skuespillerne søker etter en form for sannhet i hver karakter. For meg som regissør er dette ekstremt livgivende, fordi en god del ting overrasker og blir annerledes enn jeg hadde tenkt på forhånd.

Du sier du blir selv overrasket i prosessen. Tror du det ferdige resultatet ditt også vil overraske publikum?

– Noen vil jo komme med en film fra 1957 med Henry Fonda i hodet. Hvis man gjør det, er det klart at dette blir annerledes. Vi drar jo med oss vår sosialdemokratiske kontekst inn i denne teksten, som egentlig er skrevet i kjølvannet av McCarthy-tiden hvor kommunismen og de svartes rettigheter var veldig på agendaen. Men vi planter dette inn i vår sosialdemokratiske virkelighet, da blir det annerledes. Og forhåpentligvis mer nærværende. Det interessante for publikum er jo å kjenne seg igjen i en av karakterene. Er jeg egentlig en romantisk idealist, eller en kynisk opportunist, eller er jeg en realistisk pragmatiker? Hvordan fremstår jeg? Når man kommer i en så forpliktende prosess som dette, avslører man jo sider ved seg selv. Forhåpentligvis vil publikum kjenne seg igjen i det. Og at meningen med å gjøre denne teksten i 2017 ligger i hver enkeltes persepsjon av innholdet, sier Harry Guttormsen som ellers røper at i stykket snakkes det mye om «de»: «De lyver jo alltid». «De er ute etter oss».

– Jeg håper publikum i Kilden spør om hvem «de» er. Hvem er dette i vårt samfunn i 2017?

Nummer 1

Juryens leder, samboer, født og oppvokst på en gård. Hun er lærer på den lokale barneskolen og assistenttrener for damefotballaget. Svært opptatt av at alt går korrekt for seg. Kjører motorcross og reparerer bilen selv. (Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen)

Nummer 2

Revisor, gift, en sønn på 14 år. Glad i banken sin hvor hun har vært ansatt i tyve år. Er resultatorientert og liker orden og system. Synes det er ærefullt å være jurymedlem, men samtidig ukomfortabelt på grunn av manglende erfaring og kunnskap om oppgaven. (Hege O. Enger)

Nummer 3

Eier et budfirma. Gift og far til en sønn han ikke har sett på to år. Vokste selv opp med en dominerende og fraværende far. Forakter svakhet. Diskusjonene i juryrommet gir gjenklang i eget liv. Han framstår som en av de minst empatiske i rommet, men kanskje er han den mest følsomme av dem alle. (Even Rasmussen)

Nummer 4

Aksjemegler, lykkelig gift. Jobben er å flytte penger, og tjene mest mulig. Etikken er mindre viktig. Rettsaken er nesten kjedelig opplagt, men blir spennende når noen faktisk fremmer gode argumenter. Logisk og analytisk til det siste. (Ulrik Waarli Grimstad)

Nummer 5

Teknologikonsulent, ugift. Vokste opp i sosialbolig med en voldelig far og uten mor. Sliter med å være objektiv når hans egen fortid hele tiden velter opp. Nesten fanatisk opptatt av renslighet. Gjør alt for å skjule hvor han egentlig kommer fra. Fasaden sprekker når han tvinges til å velge side. (Steffen Mulder)

Nummer 6

Husmaler, gift og venter sin første sønn. Han snakker bare når han må. Er ikke redd for å gi tåpelige folk juling hvis det er nødvendig. Vil helst oppføre seg ansvarlig og utøve gode og rettferdige handlinger. Har sett alle sesongene av «Cold Case». Hater fotball. (Johannes Blåsternes)

Nummer 7

Selger (tjener fett), singel og sekretær i supporterklubben. Ser opp til folk som tør å stå opp og si det som det er. Hater «besserwissere» og folk som presser henne opp i et hjørne. Skyter rastløst fra hofta som en sarkastisk mitraljøse. (Nasrin Khusrawi)

 

Nummer 8

Arkitekt, samboer, to barn. Har drøftet saken med advokatmannen som mener skyld-spørsmålet er helt opplagt. Dette trigger rettferdighetssansen og hun bestemmer seg for at alt skal være nøyaktig vurdert før den tiltalte gutten får sin dom. Han skal representeres rettferdig, koste hva det koste vil. (Ingrid Klem)

Nummer 9

Pensjonist, skilt. Empatisk og uredd, med et brennende engasjement. Har tidligere stått på barrikadene for de fleste viktige sakene. Hun er observant og har god hukommelse. Ønsker seg en yngre kropp og forakter selvforelsket maskulin stupiditet. (Kari Onstad)

Nummer 10

Verkstedeier, godt likt av sine ansatte. En handlingens mann som forakter svakhet. Kverulant som tåler dårlig å bli motsagt. Ingen tro på logikk og psykologi. Betydelig innslag av fremmedfrykt. Grovkornet humoristisk sans. (Roger Paulsen)

Nummer 11

Urmaker, godt etablert med familie. Han har kommet til Europa med en drøm om demokrati, sivilisasjon og en opphøyet virkelighet i samkvem med vestlige mennesker, men blir svært overrasket når han finner smålige og ignorante personer her også. (Kadir Talabani)

Nummer 12

Reklamemann, kreativ og full av idéer. Har et fargerikt språk, men er ikke vant til harde diskusjoner. Han har reist mye, og tror i utgangspunktet godt om folk, bryr seg lite om kulturell bakgrunn og etnisitet. Særdeles empatisk, men graver sjelden i dybden. (Lars Emil Nielsen)

En prisvinner

Den amerikanske filmen «12 Angry Men» fra 1957 var regidebuten til Sidney Lumet, og bygde på Reginald Roses fjernsynsteater fra 1954. I Norge ble filmen lansert som «12 edsvorne menn».

Den handler om et jurymedlem som prøver å overbevise de 11 andre i juryen om å la en drapsmistenkt frikjennes, fordi tvilen bør falle ham til gode. Den tiltalte har etter alt å dømme tatt livet av sin egen far, og alle jurymedlemmene, unntatt den ene, mener saken er opplagt. Det hele utvikler seg til en lang og til tider voldsom diskusjon om tiltaltes skyld. Mens intensiteten stiger, avsløres det at flere av jurymedlemmene har basert sine oppfatninger på fordommer de har overfor kriminelt belastet ungdom. Når disse fordommene kommer til syne, begynner stadig flere å tvile på tiltaltes skyld.

Den første filmen vant både Gullbjørnen og OCIC Award under Filmfestivalen i Berlin, samt en rekke andre priser. Den ble også nominert til tre Oscars. Den ble filmatisert igjen i 1997, og ble også produsert av NRK Fjernsynsteatret i 1984.

Kilde: Wikipedia

Kilden

Åpningstider:
Man–lør: kl. 11.00 – 16.00
Søndag: stengt