Ikke bare englemusikk

Johanna Nouisiainen spiller på flere strenger.  Nå vil hun vise alle at harpe har et langt bredere og mer spennende register enn det vi er vant til.

Til høsten blir det latinamerikanske rytmer fra symfoniorkester. Harpist Johanna Nouisiainen har lenge ønsket seg en rytmisk utfordrende konsert signert den argentiske komponisten Alberto Ginastera. I denne konserten er det harpen som er soloinstrumentet, og musikkstilen er så langt fra Disney og Debussy du kan forestille deg.
– Jeg håper det blir en øyeåpner. Folk får assosiasjoner til englemusikk når de ser en harpe, men vi er jo helt vanlige folk med både engler og demoner, sier Johanna, som har spilt harpeinstrumenter så lenge hun kan huske.
Helt siden hun så noen spille kantele på det finske barnetv-programmet pikku kakkonen, eller på norsk: «to små», har hun vært fascinert av instrumentet. Foreldrene hennes skjønte raskt at de hadde én ting å gjøre, og det var å finne en kantele-lærer til datteren.

Startet tidlig

Kantele, instrumentet Johanna begynte med, er et finsk strengeinstrument og kan minne om sitar eller langeleik. Fra hun var seks-syv år fikk Johanna undervisning på musikkinstrumentet, som står sterkt i finsk folkemusikk og er omtalt i nasjonaleposet Kalevala. Tilfeldigvis var læreren hennes også harpist i orkesteret i Tampere, og som elleveåring gikk Johanna over til å lære konsertharpe.

– Den er tung å flytte på, veier rett i underkant av 40 kilo, så det er ikke noe du drar med deg på stranda, sier Johanna.
– Harpe er faktisk ett av verdens eldste instrumenter, og finnes så langt tilbake som i det gamle Egypt, forteller Johanna.
Det samlede spennet i de 47 strengene er på over ett tonn, og det tar årevis å bli profesjonell harpist. Johanna har studert med de beste, deriblant nederlandsk-norske Willy Postma, og da hun søkte seg til Kristiansand, konkurrerte hun mot over 70 søkere til én harpiststilling.
– De beste harpistene er de som kan holde en sterk, dynamisk kjerne gjennom spillet sitt, sier hun.
I følge læremestrene hennes er det nettopp dette som er Johannas forte.
– Jeg hadde ikke trodd jeg skulle ende opp i Norge, sier hun lattermild, og erindrer sitt første møte med landet, en bilferie med familien da hun var 15 år.
– Min far og hans venn var oppsatt på å se Rjukan og tungtvannsmuseet, så vi kjørte hele landet på langs og bodde på hytter den sommeren. Men det var en veldig koselig tur.

Blitt kvindøl

Johanna har vært ansatt her like lenge som Kilden har eksistert, og etter en håndfull år er oppholdet på Sørlandet i ferd med å bli permanent for den finske virtousen. Hun har nemlig funnet kjærligheten i Kvinesdal, og flyttet dit.
– Jeg har en harpe stående i Kvinesdal jeg kan øve på, den er noe tyngre å spille på enn konsertharpene i Kilden, men det er fint å ha en stående hjemme. Vi symfonikere er sosiale mennesker, men samtidig befinner vi oss alene på knøttsmå øvingskott svært mange timer av arbeidsdagen. Er det en uke jeg ikke spiller konsert eller øver med orkesteret, kan jeg like godt tilbringe øvingsdagene i Kvinesdal. Hvis hun da ikke er på jobb et sted i Norden.

– De fleste nordiske harpister kjenner hverandre godt, forteller hun, og litt reising blir det mellom orkestrene, særlig hvis det settes opp stykker med andreharpe. Noen stykker er også skrevet for fire harper.
– På slutten av 1800-tallet og inn i den franske impresjonismen finner vi stadig oftere at komponistene tar harpe med, det er populært i ballettmusikk, og en del opera.

Soloharpe

Og det er som sagt slett ikke bare den engleaktige delen av harpespillet som tiltaler Johanna.  Det akter hun å vise med all tydelighet under Ginasteras harpekonsert.
– Her er jeg solist, hele konserten er bygget rundt harpe, og ulikt den typen musikk vi har snakket om, er dette stykket mer hardtslående, nesten perkusjonsaktig, og veksler mellom 6/8 og 3/4-takt. Det er sterkt, og det er fantastisk. Alle burde gå rett hjem og søke opp konserten på Spotify, sier hun med overbevisning i stemmen. Selv skal hun bruke deler av våren og sommeren til å øve til oppførelsen.
Det er tungt for skuldrene og armene å spille harpe, så Johanna har kompensert med yoga. I tillegg til hendene, bruker harpister også føttene aktivt. Syv pedaler regulerer strengene opp eller ned en halvtone.
– Jeg pleide å spille piano, men når jeg setter meg ned nå, er det ingen kraft igjen i lillefingrene, sier hun og drar litt i dem. De bruker man nemlig ikke når man spiller harpe, og Johanna rister litt på hodet.
– De to små? Pikku kakkonen? prøver vi oss.
Johanna ler. Hun må komme seg med toget til Storekvina stasjon. Kvinesheiene og øvingshelg venter henne.

 

Johanna Nouisiainen (f. 1982)
Harpist
Bosatt i Kvinesdal
Utdannet ved Sibeliusakademiet, Helsinki og Norges Musikkhøgskole.
Fra Tampere, Finland

FAKTA

Harpekonsert, opus 25
av Alberto Ginastera
Bestilt av harpist Edna Philips og Samuel Rosenbaum i 1956 til interamerikanske musikkfestivalen i Washington D.C. i 1958, der formålet var å løfte latinamerikanske komponister.

Kilden

Åpningstider:
Man–lør: kl. 11.00 – 16.00
Søndag: stengt