Sokrates

Filosofen Sokrates ble dømt til døden i staten Athen 15. februar 399 før vår tidsregnings begynnelse. Hans berømte forsvarstale er ikke noe rettsreferat, men skrevet ned noen år senere, av Platon, som var til stede under rettssaken. Anklagen gikk ut på at 70-åringen ikke trodde på statens guder, forsøkte å innføre nye demoniske makter og fordervet ungdommen. Hva hadde han egentlig gjort?

Den samtidige Xenofon skrev: ”Sokrates var stadig å se ute. Tidlig om morgenen bega han seg til søylegangene og idrettsplassene, og da torvet ble fullt av folk, var han der, resten av dagen oppholdt han seg der han kunne treffe de fleste. For det meste drev han på og snakket, og det var full anledning for dem som ville, å høre på.”

Han ga seg ut for å være uvitende, stilte spørsmål og lot samtalepartneren svare, noe som ledet til nye spørsmål. Han skrev aldri noe selv, i hvert fall er ingenting bevart. Men eleven Platon skrev. Han tok opp i seg Sokrates’ ideal om den levende samtalen som forutsetning for at eleven skal lære noe av virkelig verdi, og skriftliggjorde det i lesedramaer kalt dialoger – filosofi og litteratur på samme tid, med argumenter, motargumenter, digresjoner og mytologiske grep. Hovedpersonene kunne være sagnkonger eller mytologiske figurer eller kjendiser i samtiden, og han brukte Sokrates som et slags talerør, en som gjerne kom med forstandige, gjennomtenkte, men ofte overraskende og paradoksale visdomsord. Om Eros, kjærligheten, sier Sokrates, at han er ”en barbent, hjemløs, oppfinnsom og klok uteligger”.

Hva er så de demoniske maktene de anklagende myndigheter oppfattet som blasfemi? Demonen (daimonen) koker i Forsvarstalen ned til Sokrates’ indre stemme, intuisjonen, at han umiddelbart kjente på seg hva som var det rette uten at han alltid bevisst hadde grublet seg frem til det, og handlet etter denne stemmen. Og når det gjaldt å ”forderve ungdommen”: I en politisk turbulent tid var myndighetene ivrige etter å slå ned på den politiske opposisjonen, og noen av de opposisjonelle tilhørte miljøet rundt Sokrates.

Med det som nå kalles ”den sokratiske metode,” å stille avslørende spørsmål med selvinnlysende svar, tvang han sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. Engasjementet skulle være personlig og selvkritisk og komme innenfra. Kunnskap er vel og bra, men man må erverve seg den med egen forstand og aldri godta noe fordi andre godtar det. ”Man slipper ikke fri fra Sokrates før man har fått gjort regnskap for hele sitt liv, sa en statsmann.”

Regimet i Athen tålte Sokrates´kritiske virksomhet like lite som det saudiarabiske regimet tålte Jamal Kashoggis journalistikk i 2018. Med 280 mot 220 stemmer blir han kjent skyldig. Han får tradisjonen tro tilbud om å antyde straffeutmålingen selv. Sokrates provoserer da retten ved å foreslå at man bekoster en hedersmiddag på ham i byens rådhus. Dermed dømmes han til døden med enda større majoritet enn den som fant ham skyldig. Noen dager senere tømmer han giftbegeret.

Ett sted i forsvarstalen uttrykker Sokrates sjeldent direkte noe som vil kunne kjennes som en trussel mot all slags etablert lettvinthet:

”Kjære venn, du som er athener, denne store byen som er så kjent for sin åndskultur og sin makt, skammer du deg ikke over at du stadig strever med å skaffe deg mest mulig penger, status og ære, men overhode ikke bryr deg om den innsikt og sannhet som forbedrer sjelen? Det har du ingen tanke for?”

Få dager senere henrettet historiens første demokrati sin største tenker.

Sokrates som den underfundige, sannhetselskende og verdige mannen som rolig gikk døden i møte, ble større enn både sitt eget liv og Platons  – han ble en grunnfortelling i vesterlandsk kultur.  Den fortellingen handler om å stole mer på sin samvittighet og rettferdighetssans enn den til enhver tid etablerte orden, og mot til å ta konsekvenser av det selv om det skulle koste livet. Sokrates oppfant den filosofiske etikken og den sivile ulydigheten. I hans spor følger fortellingene om Jesus og martyrene, om dissidenter, vitenskapsmenn, nytenkere og opprørsledere som døde for sin tro og med det brakte verden videre.

Slik er Sokrates´ Forsvarstale blitt en historisk juvel som gjør oss ydmyke av beundring. Men hans apell om å prioritere sjelen og menneskeverdet istedenfor penger og ære, hvordan ville den virket i vår tid?  Hvordan ville han ha forholdt seg til korrupsjon, klimakrise, krig, knebling av kritiske medier, grådighetskultur og flyktningproblematikk?

Kanskje det er best ikke å tenke for mye på akkurat det.

Skrevet av: Terje Nordby

Kilden

Åpningstider:
Man–lør: kl. 11.00 – 16.00
Søndag: stengt